 |
 |
 |
 |
|
|
|
|
GenusBujurquinaKlikk på et bilde for å forstørre
Bujurquina "peregrinabunda", Kullander 1986
Denne fisken ble som overskriften sier beskrevet av Dr Kullander i 1986 fra Peru. Han beskrev flere Bujurquina i sin bok dette året, han beskrev 12 nye Bujurquina og alle var fra Peru. Bujurquina syspilus var allerdede beskrevet av Cope,1872 som Acara syspilus. Fiskene i slekten Bujurquina er ikke lette å skille fra hverandre. Men det er noen forskjeller i kroppsform, og stripen eller flekken på den undre del av gjellelokket. Vi kan ikke si at det er store forskjeller i farven heller. Fisken på bildet ble fanget i Ecuador i 1987, og når jeg sjekket med Dr Kullanders bok `Cichlid fishes of the Amazon drainage of Peru' 1986, fikk meg til å tro at dette var Bujurquina perigrinabunda. Når jeg snakket med Dr Kullander som hadde fått konservert materiale fra meg av fisken, sa han; Alt ser ut til å passe med beskrivelsen av Bujurquina perigrinabunda, untatt en ting. Mine fisk hadde små grønne prikker på gjellelokket, mens hans fisk som beskrivelsen var gjort på, hadde ikke disse prikkene. Så i mellomtiden til det blir klarhet i dette, velger jeg å bruke gåseøyne på navnet "peregrinabunda" (se foto). Bujurquinaene blir kalt forsinkete munnrugere. Det er fordi de legger egg som vanlig substratlekere (legger egg på en stein, rot eller annet formål). I deres naturlige biotop velger de som oftest å legge eggene på et blad, som de kan transportere ved fare. Jeg bruker gjerne eikeløv og det ser ut til å passe bra.
Dette gir fisken en fordel, hvis fisken føler seg og sine egg truet, tar hun bladet i munnen og transporterer bladet til en tryggere plass. Det samme gjelder jo hvis vannstanden i elven plutselig blir lavere, da kan hun transportere bladet ut på dypere vann. Eggene klekker etter 48 timer og fisken, gjerne hunnen først, plukker opp de nyklekte ynglene i munnen. Denne jobben deler paret på, når du forer fiskene, spiser den ene først, for så å spytte ut yngelen i sanden foran den andre som tar opp yngelen i munnen. Så kan den andre spise. Dette foregår ca. en uke, så er yngelen klar for omverdenen.
Bujurquina sp. vittatus
Jeg forer yngelen med nyklekte artemia i ca. en uke og så gir jeg ved siden av knust flakfor. Yngelen vil når de blir skremt pråve å komme inn i munnen til foreldrefisken. Men etter ca. en ukes tid klarer ikke de voksne fiskene å få alle inn i munnen, så de passer yngelen som vanlig substratlekere. Denne adferden gjelder alle Bujurquinaene, og jeg vil høyt anbefale denne fisken. Du finner kanskje ikke Bujurquina artene i forretningene, men hvis du gjør det så kjøp en gjeng.
Bujurquina sp. Bolivia
Bujurquina sp. Bolivia kommer som navnet sier fra Bolivia, i nærheten av byen Magdalena, de fleste av de beskrevne Bujurquina er beskrevet fra Peru, men det finnes flere Bujurquina i Colombia, og Ecuador også i andre land, og jeg tror det vil komme flere. Fiskene er enkle å holde, en god vannkvalitet og en god diett og en temperatur rundt 26 grader.
Bujurquina apoparuana
Bujurquina hører vel ikke til de mest farvesprakende fiskene, men de er veldig fine og interessante. Den neste er også fin.
Bujurquina sphenozona Bujurquina sphenosona er mere grå i fargen og har heller ikke noe særlig farve på kroppen
Det vil komme mere informasjon om Bujurquina.
Cichlid Power, Alf
DISCLAIMER: Statements made on this page are not herewith made available for the purpose of zoological nomenclature under the International Code of Zoological Nomenclature. Copyright 1995- Alf Stalsberg – Cichlid Power |
